Munchmuseet, MM K 4932
MM K 4932, Munchmuseet. Datert 02.09.1942. Brev fra Inger Munch.
Forklaring av tegn og farger i visningen
NB: Kombinasjoner av virkemidlene forekommer!
Munchs skrevne tekst
overstrøket tekst
Munchs skrevne tekst
Munchs skrevne tekst
tekst skrevet av andre enn EM selv
store strykninger gjort med strek, kryss el.l.
fet tekst er trykt tekst
{overskrevet tekst}
\tilføyd tekst i linjen/
tilføyd tekst over linjen
tilføyd tekst under linjen
lakune/uleselig tekst merkes med ...
‹uklar/vanskelig leselig tekst›
endring av rekkefølgen på ord
Billederne forhåbentlig2 bliver1 god
2 sept. 42.
Kjære Edvard.
En veninne av min logerende, fru lektor Böhn var
her igår. Hun er fra Sortland, bor her i Oslo. Hun var
en vinter hos Andrea, da Peter Andreas blev født. Hun sa
at tragedien med Andreas var kjent viden om, og Andrea var
berømt viden om. Hun vilde spille den store dame og slog om
sig med den rike Munchefamilie hun kunne øse penge av.
Hun strødde ut, med flotte drakter, selskaper og reiser.
Så lenge gamle Ellingsen stod for styret, var det stor vel-
stand, men da han døde, begynte de unge å skalte og valte så
der snart blev kaos. Så kunne der gjøres kostbare reiser til
folks forundring, det var når de hadde tynt penge av dig.
Så da det blev dårlige omstendigheter der, likte hun sig ikke,
og fikk da denne idè, at hun skulde gå på jormorskole, kun for
å komme ut og more sig. – Alt dette er kommen av den
egoistiske gjerning av Andreas, å forlate den syke dr. Asker
som så innstendig bad ham om å være. Andreas hadde et
glimrende vikariat hos dr. Asker i Kløften. Asker vilde at
Andreas skulde overta helt hans praxis. Som vikar hadde
han 6000. Det var svært fortvilet for tante og mig da Andreas
skrev: «Det er sørgeligt å forlate en så god stilling, men jeg
kan ikke annet, jeg må til syden.» Vi var dengang i en vanskelig
stilling med Laura. Men så blev det ikke anledning til
noen reise, og så tok han vikarposten i Lillehamar. Dette
blev for Andreas en lidelse til døden, og for oss en seigpining.
Det var pinefuldt for tante og mig å høre Andreas si: «Jeg
burde jo slå opp, hun vilde snart glemme mig, det er kun stillingen
hun elsker, men jeg kan ikke.» – Jeg er gla for at jeg sa til
Andre, sist hun var her, at hun intet har å fordre av oss. Det er
hun, mann og barn som skal sette i.
Din hengivne Inger.
