Livs-frisen og Livsfrisens tilblivelse – maleren griper til sverdet og pennen
I 1919 ga Edvard Munch ut sitt lille forsvarsskrift Livs-frisen,1 (se MM UT 23) sannsynligvis som direkte følge av den negative mottagelsen ‹den sene Livsfrisen› fikk da den ble utstilt hos Blomqvist i oktober 1918. Heftets innhold er som følger: «Livsfrisen» og «I anledning kritikken» av Edvard Munch, en anmeldelse av Munchs deltagelse på Salon des Independents i 1897 forfattet av Edouard Gérard, «Vi gjør Strike!», opprinnelig publisert i Aftenposten, 2. oktober 1902, «Streik?», publisert i Verdens Gang, 4. oktober 1902 og «Nye arbeider af Edvard Munch» av H. Grosch, publisert i Aftenposten 4. oktober 1895.
MM N 34, s. 1. Notat om Livsfrisen
Edvard Munchs artikkel «Livsfrisen» (se MM UT 8) ble først publisert i Tidens Tegn, 15. oktober 1918 og samtidig trykket som innledning til Blomqvists katalog til utstillingen som åpnet samme dag (se MM UT 22). Artikkelen er en enkel redegjørelse over Livsfrisen og dens bakgrunn og idéinnhold. «I anledning kritikken» ble først publisert to uker etter utstillingens åpning under en litt annen tittel: «Kritiken over ‹Livsfrisen›» i Tidens Tegn, 29. oktober 1918 (se MM UT 9). Denne er et meget bitende svar til kritikerne av Livsfrisen og Blomqvistutstillingen og det er særlig Aftenposten og dens kritiker som angripes: «Jeg haaber ikke en anden kritiker smigrer sig med at jeg tar notis af ham. Den fortvilede bastard av en umulig maler og umulig kritiker, der har faaet det ledige embede i ‹Aftenposten› som kusk for den gjødselskjærre, der i 40 aar har bragt avfaldet av dens Augias-stald til kunstens have». Litt lenger bak i heftet følger nettopp et av de meget krasse og usaklige angrep, hentet fra Aftenposten i 1902: «Vi gjør strike!». Dette er et anonymt innlegg, signert ‹r.›: "Dette er ikke Kunst. Det er Smøreri. Det er Svineri … Nogle ler. Men de fleste er harme … Publikum bør vise, at det har saa megen Agtelse for sig selv, at det ikke lader sig byde den slags ‹Kunst›. Og lader det sig ikke gjøre paa anden Maade at faa en Forandring heri, saa faar vi gjøre strike». Og Aftenpostens Redaktion bifaller til slutt innlegget: «Overstaaende Inserat er os tilstillet fra en her i Byen meget anset Mand. Det store Publikum er af samme Mening som den ærede Indsender». Den neste artikkelen, «Streik?» er et anonymt, svært ironisk motinnlegg og forsvar for Munch, signert ‹–s› og trykket i Verdens Gang to dager senere: «Aftenposten har givet sin Tilslutning til et Opraab fra en ‹æret Indsender›, en i Byen ‹høit anseet Mand› … at han er en i ‹Aftenposten› ‹æret Indsender›, tviler vi naturligvis ikke paa. Det pleier aa være Læger med stor Praksis, Bankdirektører eller Professorer … Han burde ogsaa i Kraft af sin Situation vide, at Munch har et publikum baade her og i Udlandet, der beundrer ham, og at der ikke findes en eneste Kunstner, der ikke i mere eller mindre Grad hører til dette.» Verdens Gangs Redaktion gir sin tilslutning: «Den ærede Indsender af Ovenstaaende er en i Byen høit anset Mand.»
Både kuriøst og interessant er det for øvrig at Norges Kommunistblad den 9. juni 1927 trykker både artikkelen «Livsfrisen» – som det påpekes i ingressen er hentet fra ‹et forsvarsskrift› – og «Vi gjør Strike!» i anledning den store separatutstillingen i Nasjonalgalleriet dette året; sannsynligvis for å irritere Aftenpostens redaksjon. I ingressen til sistnevnte artikkel kan man lese: «Vi gjengir nedenfor et av de mangfoldige angrep som landets tykkeste blad har rettet mot Edvard Munch. NB.: før han hadde opnaad internasjonal berømmelse. (Aftenposten 2 okt. 1902)». Den siste artikkelen i heftet, den svært negative anmeldelsen skrevet av H. Grosch i 1895, er også hentet fra Aftenposten. At motviljen mot Aftenposten og dens kritikere tidlig fikk grobunn kan man lese av et brev fra Karen Bjølstad, 15. oktober 1889: «Aftenpostens Kritik og Dagbladets sendes Dig – forresten har der endnu ingen Kritik kommen i Verdens Gang – Aftenposten er opsagt i denne Anledning.» Etter en nøye gjennomlesning av Livs-frisen forblir det ikke kun et forsvarsskrift for frisen, men får også karakter av et bittert ‹propagandaskrift› mot Aftenposten, noe Norges Kommunistblad har fornemmet i sin lille ‹kulturkamp› i 1927.
Den tredje artikkelen, et essay2 av Edouard Gérard fra 1897, formidler en postiv og dyptpløyende analyse av Munchs kunst; – så interessant for Edvard Munch selv at den oversettes til norsk allerede i 1897 og trykkes som innledning til katalogen til utstillingen i Dioramalokalet, høsten samme år.
Kunsthistorikeren Tina Yarborough sier om heftet i sin avhandling: «Munch valgte med hensikt positive og negative anmeldelser for å dramatisere sin kamp mot kritikken i hjemlandet … En nærgående analyse av heftet avslører hvor dypt han var berørt av kritikken og hvor upopulær Livsfrisen og dens lenker til Tyskland var i krigsårene.»3 Foranledningen for publiseringen av heftet er altså ikke kun den negative mottagelsen av Blomqvist-utstillingen og den generelle kritiske holdning til hans kunst i Norge; – kanskje er den også er forsøk på klarere og sterkere å definere Livsfrisens opphav i en tid preget av sterke anti-germanske strømninger. Ved å innlemme Edouard Gérards essay fra 1897 i heftet forsøker han ifølge Yarborough å vise at også franskmennene forstod hans kunst. Munch skriver selv i en nedtegnelse4 (som også inngår i hans svar på kritikken i en litt annen ordlyd): «Den har adrig fundet forstaaelse i Norge – Det var i Tyskland den fik sin største paaskjønnelse ligesom det var i Tyskland min kunst overhovedet tidligst og stærkest forstoes … Men osså i Paris fik frisen megen påskjønnelse. Den fik i 1897 ærespladsen i L’independents hovedsal inderst inde. Og det var den der af al min kunst forstoes bedst af de franske". Videre skriver han i artikkelen «Livsfrisen»: «Selve stemningsinnholdet i frisens forskjellige felter er direkte utgaat av 80-aarenes brytninger og danner en reaktion mot den daværende overhaandtagne realisme». I mange av sine nedtegnelser kommer hans stadig tilbake til bohemtiden og dens kulturelle brytninger som de viktigste beveggrunnene for Livsfrisens opphav og idéinnhold. I et brev til Ragnar Hoppe fra 1929,5 som jeg senere skal komme tilbake til, skriver han: «Det glæder meg at De kalder det ‹Nordisk Sjæleliv›. Man har villet puffe det ned til Tyskland. – Her har vi jo Strindberg, Ibsen, Sören Kirkegaard og Hans Jæger og i Rusland Dostojewski –»
I Munch-forskningen har det vært ulike oppfatninger om dateringen av heftet ‹Livs-frisen›. Den gjengse oppfatning har vært at det ble publisert i forbindelse med Blomqvist-ustillingen i oktober 1918.6 Tina Yarborough viser imidlertid i sin avhandling til en omtale fra Kunst og Kultur, Årg. 11 (1923) der en forsinket kunstkronikk for årene 1919–1922 er trykket. I Kronikk 1919, skriver Arne Nygård Nilsen: «Ellers har den norske kunst-litteratur i 1919 vært sparsom. Foruten den før nevnte og meget vesentlige bok av Gerhard Munthe ‹Minder og Meninger› og Edvard Munchs lille hefte om Livsfrisen er det omtrent bare nogen få reproduksjonsverker …» (S. 128).7
I 1920-årene beskjeftiger Munch seg meget med å gå igjennom sine egne dagbøker og notater. I disse kommer han stadig tilbake til Livsfrisen; – mange er utkast til de to artiklene i heftet Livs-frisen, andre er eldre dagboksnotater som han relaterer til Livsfrisen, – som St. Cloud Manifestet og mange av sine litterære tekster, – og frisen omtales stadig i brev og brevutkast. Han forsøker også i sine notater og litterære tekster – sett fra flere vinkler og i ulike variasjoner og valører – å klargjøre, sirkle inn og belyse idéinnholdet i Livsfrisen. Nøyaktig det samme som han forsøker i sin billedkunst. Han skriver i et brevutkast til Jens Thiis: «Du behøver ikke at gå så langt forat forklare livsfrisens fremkomst – Det har jo sin forklaring i selve bohemtiden – Det gjaldt at male det levende liv og sit eget liv – Dessuten havde jeg jo osså hele livsfrisen allerede for lang tid siden færdig i dikterisk form så det var nok alt færdig forberedt mange år før jeg kom til Berlin …»8
I 1928 fyller Edvard Munch 65 år, han har hatt stor suksess i Norge med utstillingen i Nasjonalgalleriet året før og ideen om et Munch museum er lansert fra flere hold – dette er kanskje bakteppet for at han ønsker å markere seg i sterkere grad også som en ordets mann – både selvbiografisk og som litterat. Arbeidet med å gå igjennom dagbøkene og nedtegnelsene resulterer i nok et lite hefte som han etter all sannsynlighet får trykket i 1928. Denne samlingen av nedtegnelser kaller han Livsfrisens tilblivelse9 (se MM UT 13). Innholdet er et utvalg av aforismer over kunstens vesen og kunsterens arbeid; dagboksnotatet fra St. Cloud, 1889, kjent som St. Cloud manifestet; en lengre nedtegnelse over 1890-tallet der også en variasjon av Skrik-teksten inngår og til slutt en nyskrevet tekst han har kalt «Mot lyset» der han knytter Livsfrisen til Auladekorasjonene og motivene relatert til Menneskeberget – Mot lyset.
Ikke uten et element av forfengelighet velger han i stor grad aforismen som form, i tillegg til selvbiografiske nedtegnelser og prosadikt, når han nå publiserer utdrag av dagbøkene – og gir seg selv rollen både som dikter og kunstnerfilosof. Det er en lang rekke kunstnere, forfattere og filosofer – «genier» – som har innehatt denne – som f. eks. Michelangelo, William Blake, Nietzsche og Oscar Wilde. Flere av aforismene i Livsfrisens tilblivelse er da også forblitt kjente i ettertiden – som denne: «Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palet – saalenge det ikke kan brukes i helvete eller himmelen.»
Et brev til Ragnar Hoppe datert Oslo februari 192910 gir en nøkkel til Munchs tanker rundt sine egne dagbøker og nedtegnelser. Han skriver:
«… da jeg netop i den senere tid har tat frem en del optegnelser hvilke jeg har gjort i löbet af over 40 år og som er en slags sjælelig dagboksoptegnelse. De følger mine malerier og gravurer hak i hæl og kunde godt föies til mine gravurer i et samlet værk. – det har osså fra lang tid tilbake været min hensigt at lave i stand en stor mappe af de vigtigste gravurer i livsfrisen og föie ord dertil – mest dikte i prosa. –
Men jeg tænker osså på at samle alle optegnelser der osså behandler annet, hvad jeg kalder sjælelig dagbok, til et hele og det drar ut. – Dette arbeide pröver jeg på at få orden i nu, men hva det blir til ved jeg ikke. – Jeg har et par mindre hefter færditrykt, få exemplarer men viser det forelöbig ikke til noen. – Af disse hefter vil man kunne se at livsfrisen og min sjælelige kunst havde sin begyndelse i bohemtiden i midten og slutningen af 1880–90 årene og at den tok fastere form under Parisopholdet 1889.
Jeg fortæller i et hefte i en optegnelse fra 1889 i Paris at jeg agter at utföre en række malerier der skal fremstille det menneskelige med dets lidelser og fölelser istedtfor at male den ydre natur. – Jeg havde hertil tegnet to mennesker der omfavner hinanden; et af de förste udkast til livsfrisen. –»
Disse tankene om sine dagbøker og ‹sjælelige nedtegnelser› og deres sterke relasjoner til hans billedkunst resulterer blant annet i mappen «Kunskabens træ» som består av grafikk, tegninger og prosadikt. Man finner gjenklang av disse ideene også i heftet Livsfrisens tilblivelse – tegningen av paret i omfavnelse er gjengitt i nedtegnelsen fra St. Cloud.
Som innledning til katalogen til utstillingen hos Blomqvist i mars 1929 har han gjengitt noen av aforismene fra Livsfrisens tilblivelse i tillegg til noen nyskrevne som er datert Ekely 1929 («1889–1929 : små utdrag av min dagbok», se MM UT 24). Utstillingen bestod kun av grafikk og tegninger; – blant illustrasjonene i katalogen finnes imidlertid flere malerier i tillegg til tegninger og grafikk og alle er uten unntak Livsfrisemotiver. Etter billedtittel er de alle (med ett unntak11) titulert med Livsfrisen i parentes. Han har tydelig valgt illustrasjoner i relasjon til tekstene heller enn til katalogfortegnelsen.
Kataloginnledningen vekker en viss oppsikt: Dagbladet har et oppslag 14. (?) mars 1929 (se MM UT 7): «Til utstillingen hos Blomqvist som åpner i morgen, har Edvard Munch latt utarbeide en katalog som blir av særegen interesse derved at han debuterer som forfatter og offentliggjør avsnitt fra en dagbok som iår kan feire 40 årsjubileum. Vi har tillatt oss å plukke ut er par sentenser …» En anmeldelse av utstillingen i Morgenbladet, 15. mars 1929, siterer også fra dagboksutdragene.
Livsfrisens tilblivelse har vært datert til 1929. En korrekturside til heftet med Munchs egne tilføyelser er stemplet fra trykkeriet 23. juli, antakelig 1928. Han hadde det sannsynligvis ferdigtrykket på ettersommeren samme år. Når det gjelder distribusjonen av heftene Livs-frisen og Livsfrisens tilblivelse så er det førstnevnte sannsynligvis distribuert i en viss grad til venner og kjente, Kunst og Kulturs redaksjon, etc. Det dukker fra tid til annen opp i antikvariatskataloger og på bokauksjoner der det anføres som svært sjeldent. Livsfrisens tilblivelse har sannsynligvis blitt distribuert i enda mindre grad, muligens har han vist det til sine nærmeste venner og kontakter. Det er så godt som ukjent hos antikvariatene.12
Brevet og brevutkastene til Ragnar Hoppe og særlig heftet «Livfrisens tilblivelse» gir et godt bilde av hvordan Munch selv ønsket å redigere og publisere sine skrifter og særlig de litterære eller ‹sjælelige nedtegnelser› som han kaller dem. Det er kanskje ideer og tanker man bør følge i et videre arbeid med å publisere de samlede skriftene.
Jeg overlater de avsluttende ordene til forfatteren Munch. I et eksemplar av Livs-frisen har han notert en liten tekst i margen til innledningsartikkelen. Det er ingen korrektur til den trykte teksten, men han har nok følt at den hørte hjemme her. Den begynner som en forklaring på Livsfrisens opphav, men ender som en svært poetisk sceneanvisning for hele frisen:
«Livsfrisen er undfanget
under samtaler og
stemninger fra bohemtiden
– ved bordene på Grand –
og ved ture i de lyse nætter
Linierne i livsfrisen – er
sprunget ud af strandlinierne
ved en norsk fjord – Oslofjorden –
Stemningene er de lyse nætter –
Lyset der svinder men blir igjen
i horisonten og som næsten
med heftighed klynger seg til de
hvide dragte – de hvide huse
og de hvide stene –
Mens mørket som ikke
kan nå sin magt næsten
ondt fordyber det sorte
i de sorte dragter – de sorte
stene – det mørke løv»
(Se MM N 3696)
Noter
1 Heftet er lite i format, 17x13 cm og inneholder seks artikler og 10 reproduksjoner av egne malerier. Det har tre forskjellige pagineringer – tilsammen 40 sider – noe som kan tyde på at enkelte deler ikke er trykket på samme tidspunkt. På omslaget finnes foruten tittel- og forfatterangivelse også en uutgrunnelig illustrasjon av «Omega med blomsten». Heftet er trykket i Centraltrykkeriet i Kristiania. Det finnes for øvrig i Munchmuseets bibliotek ett eksemplar av heftet med et løst foldet blad i samme størrelse som gjengir to fotografier fra utstillingen av frisen i Leipzig i 1902.
2 Gérards essay befinner seg i håndskrevet form i Munchmuseets arkiv. Det ble skrevet etter at Salon des Indépendents var lukket og ble sannsynligvis aldri trykket i Frankrike. Påskriften « publisert i ‹La Press› mai 1897» viser seg å være feilaktig. (Se: Rodolphe Rapetti: «Munchs møte med den franske kritikken». – I: Munch og Frankrike, utst. kat., Oslo, 1992, s. 31, note 19)
3 Tina Yarborough: Exhibition strategies and wartime politics in the art and career of Edvard Munch, 1914–1921. – Dissertation (Doctor of philosophy), University of Chicago, 1994, s. 362–368
5 Gjengitt i Nutida Konst (Stockholm, 1939)
6 Dette er lite sannsynlig siden artikkelen «I anledning kritikken» først ble publisert i Tidens Tegn to uker etter utstillingens åpning – og ble nødvendigvis på et senere tidspunkt innlemmet i heftet. Revold og Langgaard skriver i Edvard Munch fra år til år (Oslo, 1961), under året 1918, s. 49: «Utgir brosjyren ‹Livsfrisen› i forbindelse med utstilling hos Blomqvist, Oslo». Ragna Stang har samme datering i sin bok Edvard Munch : mennesket og kunstneren (Oslo, 1979), s. 183. Det samme gjelder Arne Eggum i Edvard Munch: paintings – sketches and studies (Oslo, 1984), s. 152. Reinhold Heller har en dyptgående, men ikke helt klargjørende note i sin artikkel «Form and formations of Edvard Munch’s Frieze of Life» (I: Edvard Munch: The Frieze of Life. Utstillingskat. National Gallery, London, 1992, s. 37, note 7) der han kommer fram til 1918–19 eller 1922–23. Andre dateringer har vært nevnt i litteraturen: 1929; – eller i katalogen til utstillingen i Nasjonalgalleriet i 1927 der det siteres fra «en liten brochure fra 1925» i omtalen av Livsfrise-delen av utstillingen.
7 Arne Nygård-Nilssen omtaler også Livs-frisen i sin artikkel «Munch-litteraturen» i Kunst og Kultur, Årg. 20 (1934), s. 59–64. Han skriver: «I 1918 stilte Munch ‹Livsfrisen› ut hos Blomqvist. Han fant det da nødvendig å skrive en innledning til katalogen og fortelle hvad han hadde ment med denne serie og hvordan den var blitt til. … Senere samlet han forordet og tillegget i en illustrert brosjyre: ‹Livsfrisen. Av Edvard Munch›. I sin forargelse føide han også til utdrag av gammel kritikk, først Edouard Gerards artikkel fra 1897, dernest streikeopfordringen i ‹Aftenposten› for 1902, som han også hadde trukket fram i 1903. Nu blev den riktignok ledsaget av det fornuftige tilsvar i ‹Verdens Gang›, men også av en nedsablende kritikk fra 1895 av –h (H. Grosch).»
9 Heftet er 17x13 cm, har 18 paginerte og 2 upaginerte sider og det har ikke omslag. Det har 3 reproduksjoner av egne arbeider med direkte referanse til teksten
10 Gjengitt i Nutida Konst (Stockholm, 1939)
11 «Madonna» – som for øvrig har fått den selsomme tittelen «Moderen». «Madonna» har her som i heftet Livs-frisen fått den samme plassering helt fremst som en slags åpningsillustrasjon til det som senere følger. En illustrasjon av «Alfa og Omega på stranden» er også tatt med i katalogen som et Livsfrise-motiv. Det gir kanskje en sammenheng med bruken av «Omega med blomsten» som omslagsmotiv ti år tidligere.
12 Begge heftene finnes i Nasjonalbiblioteket – sannsynligvis som følge av trykkeriets pliktavlevering, i Universitetsbiblioteket i Tromsø og i Nasjonalgalleriets bibliotek. Deichmanske Bibliotek eier kun en fotokopi av Livs-frisen.
