Munchmuseet, MM K 1177
MM K 1177, Munchmuseet. Datert 25.04.1941. Brev fra Jens Thiis.
Forklaring av tegn og farger i visningen
NB: Kombinasjoner av virkemidlene forekommer!
Munchs skrevne tekst
overstrøket tekst
Munchs skrevne tekst
Munchs skrevne tekst
tekst skrevet av andre enn EM selv
store strykninger gjort med strek, kryss el.l.
fet tekst er trykt tekst
{overskrevet tekst}
\tilføyd tekst i linjen/
tilføyd tekst over linjen
tilføyd tekst under linjen
lakune/uleselig tekst merkes med ...
‹uklar/vanskelig leselig tekst›
endring av rekkefølgen på ord
Billederne forhåbentlig2 bliver1 god
25.IV.41.
Kjære Edvard Munch,
jeg måtte idag ta mig en tur inn til byen og til «Blom» for
å høre ditt flygel tone i kunstnernes restaurant.
En ung pianist, desverre husker jeg ikke hans navn, skjønt
han var flink, trillet og fantaserte som en virkelig god
pianist. Og flyglet klang. Det minnet mig om lykkelige
dager i Wien, da livssynet var fritt og lyst.
Igår var jeg i en meget omfattende kunstnerfest, omfattende
både kunstnere og forfattere. Der blev holdt tre gode,
men korte foredrag om linjen i norsk kunst, og først og
fremst farven. Forundrer det dig, og kan det glede dig, at
de alle tre mundet ut i ditt navn, og avføtte det telegram,
som under stor begeistring blev sendt?
Det var første gang, at jeg var ute på no sånt. For jeg
er ennå reconvalescent efter min livsfarlige sykdom
og den h‹å›rde påkjenning efter røntgenbehandlingen med
dens eftersykdom. Slimhinden i mundhulen er opbrent
og jeg lider av en ustanselig tørst. Jeg kalder det «Den
lybiske ørken». Drikker alt, melk, bouljon, øll, vin
og mange glass vand, men hvad hjelper det, tørken
vedvarer.
Imidlertid – den satanisk snikende sykdom som
jeg to ganger har vært utsatt for i mitt liv, først
i magen for 4 – 5 år siden, da den blev operert bort,
og nå strupen, da den blev strålet bort, er jeg nå
2
helt helbredet fra, efter hvad overlegen sier. For så vidt
skulde jeg være en lykkelig mand, og er det også i tak-
nemmelighet over helbredelsen.
Kjære Edvard. Da jeg la mig ind på Krefthospitalet og
så døden rolig imøte, var jeg til å begynne med nokså
frisk og gikk lange turer i det deilige vintervær. Jeg
kunde jo mitt opholdssted sies å være en nær nabo
til «Ekely». Og mine tanker gikk ofte til dig, kjære
Edvard, min eneste gjenlevende og elskede ungdomsven,
og som du vet, at jeg har beundret og tolket som kunstner.
Da døden stod mig for øie som en mulighet, vilde jeg
gjerne gjøre et kort besøk hos dig, elskede venn,
som for mig som kunstner har betydd mere end noen
annen. Jeg vilde si dig et farvel og takk for livet.
Jeg telefonerte uten besked. Jeg gikk derfor ut fra
at du var bortreist, var flere ganger frem til «Ekely».
Men traff bare disse blodsiclende\bikjene/ dine, og ringe gjorde jeg
derfor ikke på. Trodde du var bortreist. Skrev sluttelig
et lite brev – alt fra hospitalet – om å gjøre dig kort
avskeds-besøk. Ditt svar var, som jeg fikk lenge
efter, gikk ut på, at du selv var så syk, \at du/ fra-
rådet mig å besøke dig. Når en gammel –
Dette svar såret mig dypt. Når din eldste venn, som
var dødssyk og så døden imøte, som jeg gjorde, vilde
3.
komme komme og trykke din vennehånd som takk
for livet, kunde du … ha tillatt \det/, selv om du var meget
syk. Jeg er fremdeles forbitret over dette ufølsomme
brev og skal aldri heller søke dig uten opfordring.
Jeg vet at store kunstnere er underlagt sin eksentri
egocentricitet – vet det fra kunsthistorien – og desuten fra
mitt ungdomsbekjenskap med Gustav Vigeland som fra å
være et ‹forstyrrende›\fortryllende/ menneske i sin ungdom, er blitt en
selvlaget gud, som selv ikke hans beste venner fra ung-
dommen kan nærme sig. Jeg f.eks. er nektet adgang til
hans atelier. Men jeg har også på min side nektet
å se hans hærverk, som jeg bare kjenner gjennem
avbildninger. Jeg har aldri sett Vigelandsbroen, fordi jeg
nødig vil nedverdige mitt begrep om den unge Gustav
Vigeland som \var/ en stor og skapende kunstner.
Kjære Edvard, du blir aldri egosentrisk og umennelig
som han – mange menneskelige tråder binner dig til
livet! Du er starteren\starteren/ av den nye kunst i det
land som heter Norge, og dermed Europa. For
N Norge må prøve å\kan/ ta føringen nå, da så meget
er utmattet.
Jens Thiis.
E.S.
Min tid er snarlig ferdig. 1. juli falder jeg for alders-
grensen både som museumsdirektør og universitets-
lærer og synker dermed ned fra en anstendig gage
ned til en tredjedel, en fattigmandspensjon på
kr. 50 5400. Men med min syke datter Eva,
som nå i 14 måneder har vært hospitalsliggende
og fremdeles ligger på Ulevoll, og i fortløpende år
ifølge selvangivelsen med bilag i kvitterte regninger
har betalt kr. 5540. Og S endda vil de påstå, at
jeg ikke lenger har noen forsørgelsesplikt, siden min
kone er død og derfor setter mig i den høieste klasse.
Men denne syke datteren da, som har kostet mig så
meget! Er det ikke en forsørgelsesplikt. Neida,
fordi det er imot skatteloven, idet hun selv i sin uskyldig
het eller tåpelighet har indgitt en selvangivelse på noen
få hundres indtekt.
Dermed er hennes sykeutgivt ute av spillet, så jeg
stilles i klasse som den der ikke har noen å forsørge
og dermed skatteleges derefter mig mere end kr. 350.00.
Hvad skal der bli å leve av med kr. 540.00 i gage?
pensjon?
J.T.
