«Den hvide Kat» – en novelle

Hilde Dybvik

«Den hvide Kat» skiller seg fra andre Munch-tekster ved å ha en tydelig begynnelse og en tydelig slutt. Det er bevart to varianter av teksten, begge datert til rundt 1904, og det er bare små forskjeller mellom dem.

Jeg-personen, en maler som holder til i Paris, mottar en katt i gave fra en venn. Den er hvit og vakker, men svært sky – og gjør stadig fra seg på gulvet. Jeg-personen forsøker både ved straff og godsnakk å få den til å slutte, men uten resultat, og han blir mer og mer fortvilet. Etter hvert får vi en ubehagelig fornemmelse: Hva er det egentlig med katten? Og verst av alt: Har den menneskelige trekk?

Dagen efter arbeidet to Mænd på Glastaget
Da ser jeg Katten langsomt komme frem – og
se op mod Taget –
Blikket forskende og ængsteligt – et menneskes blik.
[...]
En Dag havde jeg nøgen kvindelig Model –
en liden Pariserinde, bøilig og smidig i alle Lemmer –
med en gang ser jeg Katten smyge sig op
til det hvide Legeme, kjælent og murrede –
Det var som to Mennesker eller to Katter –

Grensene mellom katt og menneske hviskes ut, og kattens tilstedeværelse blir mystisk og illevarslende. En morgen bestemmer jeg-personen seg for å drepe katten, men, som han sier, «det ækleste jeg vet er en død katt» – og når den dessuten ligner et menneske, blir det selvsagt enda verre. Ikke desto mindre må katten drepes, men selv får han seg ikke til å gjøre det. Han gir den isteden til en gutt på gaten, med noen mynter og følgende beskjed: «Bring den væk et eller andet Sted, men langt herfra så jeg ikke ser den igjen».

Dagen efter spiser jeg Middag i en nærliggende
Restaurant – Jeg fik tilslut Haresteg – […]
– Pludselig tar jeg mig i at stire fast
i et Ansikt – der stirer på mig – Hvem
er det – Gutten fra igår
Hvorfor ser han slig på mig og hvor jeg så på ham
– Haresteken – Katten –
Jeg havde spist den hvide Katten –

Jeg-personen prøver på flere måter å kvitte seg med katten, men klarer det ikke; han er ute av stand til å ordne det på egen hånd, og må betale en liten gutt for å få den fjernet. Heller ikke da blir han kvitt katten, men ender med å spise den – intetanende – isteden.

Dette er en uhyggelig og spennende historie. I tillegg oppfyller den de strenge sjangerkravene til en novelle: Den begynner rett på sak – in medias res – det er få personer, den foregår i løpet av et forholdsvis kort tidsrom og har et overraskende vendepunkt, og så, plutselig, er vi ferdige og blir sittende igjen i forundring.

Den amerikanske novelleteoretikeren Charles May sier at en novelle presenterer oss for et øyeblikk av frykt, engstelse og total forvirring – og at leseren får en opplevelse av at det trygge og systematiske livet vi fører til daglig, i alle fall for et øyeblikk blir ødelagt. Dermed, sier han, er novellen den mest egnede sjangeren til å konfrontere oss med virkeligheten slik vi møter den i våre dypeste, mørkeste stunder. Den trygge hverdagen må vike. Novellens hovedperson står med ett overfor dyp i tilværelsen han ikke visste fantes – akkurat som Munchs hovedperson gjør idet han innser at han har spist katten han har forsøkt å kvitte seg med.