Edvard Munchs norske skriftspråk

Hilde Bøe

Hva slags norsk skrev Edvard Munch? Hvordan var skriftspråket hans i forhold til datidens rettskrivning? Var han påvirket av Hans Jæger og bohemenes ortofoniske skrivemåter?1 Og kommer rettskrivningsendringene fra språkreformene i 1907, 1917 og 1938 inn i Munchs skriftspråk?

Skriftspråkets karakter

Skriftspråket Munch lærte å skrive var tilnærmet identisk med dansk skriftspråk. I løpet av Munchs levetid gjennomgikk imidlertid det norske skriftspråket store rettskrivningsreformer (1907, 1917 og 1938), hvor tendensen lå på å endre skriftspråket i retning talemålets former.2

For dagens lesere ser Munchs skriftspråk gammeldags ut både i de tidlige og de sene tekstene. Her er noen eksempler på skrivemåter vi oppfatter som alderdommelige og som Munch bruker hele livet: 'Billeder' (bilder), 'bliver' og 'blevet' (men han skriver også 'blir' og 'blit'), 'blot' (bare), 'gnaver' (gnager), 'Nervernes Bølgeluner', 'tak' (takk), 'undgjælde' (unngjelde), 'ven' (venn), 'det skulde været mig' (det skulle vært meg), 'jeg har havt så meget at fare med' (jeg har hatt så mye å gjøre). I 1943 har Munch fortsatt former som 'lige' (like), 'mit' (mitt), 'tat' (tatt), 'dage' (dager), 'besøg' (besøk), 'kjøbt' (kjøpt), 'op' (opp), 'af' (av), 'at hjælpe' (å hjelpe), 'voxne' (voksne) og 'frugttræer' (frukttrær). Munch byttet ikke ut b, d og g med p, t og k, som ble innført i norsk i og med rettskrivningsreformen i 1907. Han byttet heller ikke ut æ med e (læse – lese), som ble innført i og med rettskrivningsreformen fra 1917. Samme reforms endring av ld/nd til ll/nn (fjeld – fjell, mand – mann) kan i noen grad ses i Munchs skriftspråk, men er ikke gjennomført. Munch veksler gjerne mellom ulike skrivemåter av et ord i én og samme tekst.

Ved nærmere ettersyn er det imidlertid også mulig å se moderne og/eller mer norske tendenser i Munchs skriftspråk. Munch brukte norske former som 'reise' (da. rejse), 'øie' (da. øje), men ikke øye, 'vei' (da. vej) og 'kjøre' (da. køre). Munch var tidlig ute med å ta i bruk å for aa, om enn ikke som infinitivsmerke. Han brukte for det meste at som infinitivsmerke hele livet, for eksempel 'at hjælpe'. Overgangen fra aa til å i norsk skjedde formelt i og med rettskrivningsreformen i 1917. Da var nok å allerede i allmenn bruk. Munch lærte å skrive aa, slik man kan se i de tidlige tekstene hans, men han gikk over til å skrive å tidlig på 1880-tallet.3 Det dukker imidlertid sporadisk opp aa for å også i Munchs senere tekster.

Bohemsk og ortofonisk

Det er en allmenn oppfatning at Munch var inspirert av Hans Jæger og bohemen.4 Et av bohemens bud var som kjent «Du skal skrive dit eget liv».5 At Munch var påvirket av den ideen har nok noe for seg. Stoffmessig tar mange av notatene og de litterære tekstene sitt utgangspunkt i hendelser fra Munchs liv, uansett om han bruker førstepersons- eller tredjepersonsforteller og reelle eller fiktive navn (litterære figurer). Slik sett kan det hevdes at han fulgte bohemkravet om å skrive sitt liv. Fulgte Munch også Jægers språklige vending mot mer ortofoniske skrivemåter? Jæger gikk veldig langt i å tilpasse skriftspråket sitt til hvordan ordene uttales. Hvis man ser på de ortofoniske trekkene ved Munchs skriftspråk, kan man sammenlikne med Jægers skrivemåter.

I Syk Kjærlihet6 skriver Jæger 'jei', 'mei', 'halt', 'uhyggeli', 'maaren', 'hulle', 'holler', 'lissaa', 'me', 'a' for jeg, mig, halvt, uhyggelig, morgen, hullet, holder, likeså, med, af. Han utelater eller bytter altså ut bokstaver som ikke blir uttalt. Det er ikke gjennomført for alle ord, for eksempel ikke i navn ('Bjørck') og fremmedord ('jaloux' for sjalu), men det blir gjort ofte nok til at skriftspråket framstår som muntlig.

Munch skrev ikke jei osv., men han fikk etter hvert noen skrivevaner som går i ortofonisk retning selv om han ikke tok i bruk de etter hvert mange ortofoniske rettskrivningsendringene som reformene i 1907, 1917 og 1938 innførte (se «Skriftspråkets karakter» ovenfor). Munchs ortofoniske tendenser ligger i så måte nærmere Jægers skrivemåter, enn den offisielle skriftnormens. I ord hvor g ikke blir uttalt, for eksempel også og rolig, utelot Munch g og skrev 'osså' og 'roli'. Endringene dukker opp sporadisk fra og med 1889, se for eksempel MM N 33 hvor Munch brukte 'krafti' og 'færdi' i en tekst, for så i neste versjon av teksten å skrive 'kraftig' og 'færdig'; eller MM N 120, som er datert mars 1890, hvor Munch skrev 'osså' i en tekst og 'også' i en annen. Denne typen inkonsekvent rettskrivning hadde Munch resten av livet.

Når Munch skrev fransk hendte det at han gjorde feil, som er parallelle med utelatelsen av g i 'krafti'. For eksempel utelot han stum flertallsendelse. Han skrev 'des salutation' for des salutations (MM N 3406) og 'mes tableaux donne' for mes tableaux donnent (MM N 3405).7 Munch utelot altså tidvis stumme bokstaver til fordel for en ortofonisk skrivemåte, men heller ikke i fransken var han konsekvent – plutselig kunne han istedenfor skrive korrekt. Hvorvidt vaklingen skyldtes manglende franskkunnskaper eller ortofonisk fransk, er vanskelig å si. Fra Munchs tysk kan man hente et liknende tilfelle. Munch skrev gjennomgående -ich istedenfor -ig som endelse i visse ord: 'richtich', 'wichtich', 'würdich', 'liebenswürdich' istedenfor richtig, wichtig, würdig, liebenswürdig.8 Feilen er ortofonisk (gitt nordtysk uttale av ordene), men om feilen er bevisst eller ikke er vanskelig å avgjøre.

Tegnsetting

Det mest synlige særtrekket ved Munchs skriftspråk er den skjødesløse tegnsettingen hans. Den finner man dessuten i alle Munchs tekster uansett om han skrev på norsk, tysk, fransk eller (kun sporadisk) engelsk.

I ung alder følger han hovedsakelig tegnsettingsreglene på samme måte som han følger rettskrivningsreglene. Snart endrer imidlertid tegnsettingen seg drastisk, og komma, punktum, utropstegn og spørsmålstegn brukes sjeldnere og sjeldnere. Tidvis er det knapt andre tegn i bruk enn tankestrek og sporadisk også ekstra store mellomrom mellom ord. Mellomrommene fungerer som pausetegn mellom to setninger. Stor forbokstav i begynnelsen av ny setning kan mangle, og ikke sjelden forekommer det derfor setninger uten avsluttende tegnsetting fulgt av ny setning innledet med liten forbokstav. Dette gjør tekstene vanskelige å lese.

Munchs skolegang

Erik Mørstad sannsynliggjør i artikkelen «Edvard Munchs første skoleår: Lærere og lærebøker i tegning»,9 at Munch fikk omtrent ett år allmennrettet skolegang før han i 1879, 15 år gammel, begynte på Den tekniske skole. Her fikk han, som ved annen senere skolegang, snart fritak for all undervisning med unntak av tegning. Munch hadde i barndommen også fått hjemmeundervisning, hovedsakelig fordi han var mye syk i perioder i oppveksten. Hvor mye undervisning han faktisk fikk hjemme er imidlertid vanskelig å vite presist.

Ifølge Mørstad var det uvanlig at norske barn i skolealder fikk så lite skolegang som det Munch gjorde. Det er verdt å ha dette i bakhodet når man betrakter Munchs skriftspråk og håndskrift. Skriftspråket hans i unge år er godt, og det følger tidens rettskrivnings- og tegnsettingsregler. Hvorfor han som ung voksen forandret skriftspråket sitt og resten av livet skrev et inkonsekvent stavet skriftspråk nærmest uten tegnsetting, er vanskelig å si. Det kan virke som om Munch selv ikke hadde et bevisst forhold til denne endringen, for han skriver ikke om skriftspråket sitt. Grunnen til det endrede skriftspråket kan være slurv eller konsentrasjon om innholdet og likegyldighet overfor rettskrivningen. Det er likevel ikke til å komme forbi at han opprinnelig kunne bedre.

Noter

1 Det vil si lydlig skrivemåte, «som man sier ordet».

2 For detaljer se artikkelen «Bokmålsrettskrivningen i vårt århundre» av Ståle Løland (Artikkelen er hentet fra Språknytt 1/1997), http://www.sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/Rettskrivingsreformer/Bokmalsrettskrivningen-pa-1900-tallet/. Se også avsnittene «Knud Knudsen og bokmålet» og «Tilnærmingspolitikk» i artikkelen «Fakta om norsk språk», http://www.sprakrad.no/Politikk-Fakta/Fakta/

3 Se for eksempel brev datert 1880 (MM T 2845), og brev datert 14.12 1884 (NB Brevsaml. 518).

4 Se en digital fortelling om Hans Jæger og bohemen.

5 Se Hilde E. Dybviks og Sivert Thues artikler i utstillingskatalogen eMunch.no – tekst og bilde.

6 Første bind av Hans Jægers trilogi om Kristianiabohemen. Syk Kjærlihet, Pax forlag a/s, Oslo 1989. Eksemplene er bare et lite utvalg av ord med avvikende rettskrivning.

7 Se Edvard Munch og det franske språket av Henninge M. Solberg

8 Takk til Sibylle Söring for denne opplysningen. Se Edvard Munchs tyske brev av Sibylle Söring

9 I utstillingskatalogen Munch blir «Munch». Kunstneriske strategier 1880–1892, Munchmuseet 2008.