få noen lyse glimt av naturen og av livet. Fortiden har
vi besøk av vor sønn Helge
hjem
svensk og utdannet massøse, behandler hver morgen mine skrø-
pelige to undersåter, noet som jeg sætter mitt håp til. Og de to
søte småpikene Aina og Tone, som er henholdsvis 10 og 6 år,
(de har en tredje Sunnivatros
Nordenfjelds hos sin kjære pike Bella og hendes forældre på
ganske «trodhjæmsk», og som er mig og
givne, er oss gamle til den største opmuntring.
De er umåte-
lig gla i å bade, og derfor har vi i de sisste dagene tatt ut i
bilen til de forskjellige badestedene med alt det farverike
muntre liv og nakne mennesker, noet som virker sterkt
opmuntrende også for mig. For det vil jeg si, som en følge
av mitt uheld, mitt lange sykeleie og min ensomhet, ett har
det lært mig – å elske livet med en intensitet som aldri før.
Det begyndte oppe på
sammen med min søte pleierske Else
kjenner, og hvor vi førte en slaraffen-tilværelse i den skjøn-
neste natur og det største velvære, nesten altid i sol og godvær.
Det var der deroppe at jeg under hendes strenge og fordrings-
fulde instruksjon lærte å gå igjen, selvfølgelig på krykker.