Men selv til «
blitt anmeldt i en stor og strålende artikkel som forlaget sendte
mig. Så syntes vel skjæbnen eller Gud, hvad du vil, at nu
hadde jeg foreløbig hatt medgang nok, nu kunde jeg ha godt av
et lite knekk og lot mig rutsche. Ganske vist kunde det ha
gått meget værre, kunde ha knekket ryggen eller nakken
på de skarpe eketræskantene
skjæbnens mening, men at jeg skulde ha en alvorlig påmindelse,
på det at jeg ikke skulde være for overmodig. Og så lot den
mig rutsche fra den ædle madonnalignende
den rødhårede «Synden» med de grønne øine. Og der lå jeg som
vel skjæbnen syntes jeg hadde fortjent. Og det kan jeg på en
måte være enig i efter mitt lange syn nokså syndefulde liv.
Men jeg tok situasjonen med et visst galgenhumør, som jeg har
visst å kunne bevare. Det første jeg sa – husker jeg – var:
«Ja, nu har jeg knekket høire ben også, så blir vel det også
et par centimeter kortere, så jeg kan gjøre mig håp om å gå
i graven med likelange ben!»
Ak ja, kjære ven, det har vært en langvarig historie og det
har gått umåtelig langsomt med bedringen, efter seks måneder
er jeg fremdeles
stort besvær og smerte kravle ind og ut av en bil, så jeg kan