Retningslinjer for transkripsjonsnormalisering i Munchs tyske tekster

Sibylle Söring og Christian Janss

Transkripsjonsretningslinjene for Munchs tyske tekster følger som regel de generelle transkripsjonsretningslinjene. Hovedprinsippet er diplomatarisk transkripsjon der det er mulig, og sympatisk (velvillig) transkripsjon der teksten er vanskelig å tyde. Som for Munchs franske tekster, er også de tyske tekstene preget av både svært varierende og ofte utydelig håndskrift og av mangfoldige ortografiske, grammatikalske og syntaktiske feil. Gitt at tekstene likevel er forståelige, har det vært et mål å bevare Munchs tyske særpreg og egenheter i transkripsjonene, og å begrense sympatisk transkripsjon til et minimum.

Med dette grunnlag er retningslinjene lagt på om lag samme linje som utgiverne av Munch-Schiefler-Briefwechsel (Munch 1987–1990) fulgte, idet Munchs tyske språkform og ortografi bevares som i originalene og uten rettelser: «Edvard Munchs deutsche Sprachform und Rechtschreibung sind original und ohne Korrekturen belassen» (sst. s. 25). Avvik og eksempler gjennomgås nedenfor.

s og skarp s (ss, ß, sz og zs)

Skarp s, for hvilken man i dag bruker bokstaven ß, gjengir Munch litt ulikt, både i tråd med konvensjonen som ss (hvor siste s enten er latinsk eller gotisk lang s)1 og som sz (som i Munchs tid fortsatt ble brukt i trykt skrift hvis ß ikke fantes i skrifttypen, f.eks. i telegrammer; sz er for øvrig fortsatt i bruk en del i Østerrike), eller feilaktig som zs. Med utgangspunkt i en diplomatarisk gjengivelse, beholdes både ss og sz og den feilaktige zs, mens det altså ikke skilles mellom ss med latinsk slutt-s og varianten med gotisk s.

Det skilles ikke mellom latinsk og gotisk s (alle evt. innslag av gotiske bokstaver normaliseres).

Munchs hyppige og feilaktige bruk av z istedenfor s («alz», «alzo») beholdes, siden det ikke skaper problemer for forståelsen.

Manglende diakritiske tegn

Omlydstødler

Et særtrekk ved Edvard Munchs tyske tekster er mangelen på diakritiske tegn ved omlyd («Umlauts-tødler»), dvs. a, o og u som skulle ha vært hhv. ä, ö og ü. Utgiverne av Munch-Schiefler-Briefwechsel har, som eneste avvik fra prinsippet om å gjengi forfatterens språkbruk, ortografi og interpunksjon i orginal og uten korrektur, valgt å supplere diakritiske tegn de fleste steder hvor de mangler, ut fra et ønske om å øke lesevennligheten:

Det er karakteristisk for Munch at han så å si nesten aldri markerer omlyden. Siden [gjengivelse av] dette ville resultere i unødvendige problemer med hensyn til leseligheten i denne publikasjonen, er omlyden gjengitt korrekt overalt.2 (Jf. b. I, s. 34 og b. II, s. 25)

eMunch har derimot valgt å følge et diplomatarisk prinsipp også her, siden det ikke anses som legitimt å prioritere en av Munchs ortografiske feil framfor en annen. En rettelse av slike – eller sågar samtlige slike – feil ville bety et voldsomt inngrep i teksten, og meningen er i de langt fleste tilfeller forståelig i den urettede teksten. I tillegg ville en slik udiplomatarisk fremgangsmåte innebære en betydelig risiko for feiltolkning. I de fleste tilfeller er det ikke mulig å avgjøre entydig om de utelatte tødlene er en følge av slurv eller en bevisst ubestemmelighet, altså at Munch forsøker å tildekke en grammatikalsk usikkerhet. Endelig ville omfattende emendasjoner og konjekturer medføre en tilsløring av Munchs tyskspråklige utvikling gjennom ca. 50 år. Også i dette punktet prioriterer eMunch derfor gjengivelsen av Munchs språksmessige egenheter og særpreg over en formodet forbedring av lesevennlighet.

Bokstavene a, o og u som skulle ha vært ä, ö og ü gjengis derfor diplomatarisk.

Bokstaven i

Bokstaven i uten diakritisk tegn transkriberes alltid som i.

Bestemte artikler

Der de bestemte artiklene (der, die, das, dem, den) er uleselige eller umulig å tyde, transkriberes de korrekt. Munch skriver gjerne bare en strek eller sving i stedet for de siste bokstavene i en bestemt artikkel. Siden slike feil ikke er gjennomgående, men skrivemåten ofte varierer både i et og samme brev og over tid, har vi valgt å transkribere sympatisk i slike tilfeller.

Ord som ender på e, r eller n

Som ved bestemte artikler, er også flertallsendelser til substantiver og personpronomen samt genitivsendelser («Ihres Briefes») ofte vanskelig å lese eller aldeles uleselig. I slike tilfeller transkriberes sympatisk, idet ordet gjengis i korrekt form.

Fonetisk istedenfor ortografisk språkbruk

I motsetning til Munchs norske og franske tekster finnes det knapt fonetiske skrivemåter i hans tyske tekster. Det skyldes nok at samtlige lyder i et tysk ord vanligvis uttales. I norsk derimot sløyfes f.eks. lyden g i adjektiver som ender på -ig, og i fransk lyden r i verbformer som ender på -er, -es eller -ez. Det eneste unntaket fra dette i de tyske brevene er endelsen -ig ved adjektiver som wichtig eller würdig. Disse uttales i store deler av Tyskland ofte som -ich, og dette muntlige trekket overfører Munch til skrift idet han gjennomgående skriver «wichtich» og «würdich».

Forekomster av tysk i ellers norskspråklig tekst

Tyske enkeltord og tyske navn i norskspråklig tekst behandles som norsk hva angår normalisering. Se de generelle transkripsjonsretningslinjene.

Tyske sitater i ellers norskspråklige brev behandles som tysk og følger altså retningslinjene i dette dokumentet.

Forekomster av norsk i ellers tyskspråklig tekst

Norske enkeltord og navn i tyskspråklig tekst behandles som tysk hva angår normalisering. F.eks. rettes ikke «Skoien» eller «Sköien» til Skøien.

Noter

1 På norsk kalles denne s gotisk s etter gotisk håndskrift, som den stammer fra. I tysk heter denne s Kurrent- eller Sütterlin-slutt s, siden den ble brukt i begge skrifttypene. Se f.eks. https://en.wikipedia.org/wiki/Long_s, https://en.wikipedia.org/wiki/Kurrent og https://en.wikipedia.org/wiki/S%C3%BCtterlin for mer informasjon

2 «Charakteristisch für Munch ist, daß er sozusagen nie den Umlaut markiert. Da dies zu unnötigen Problemen hinsichtlich der Lesbarkeit dieser Publikation führen würde, ist überall der Umlaut richtig gekennzeichnet worden.» Utgiverne har for øvrig ikke fulgt dette prinsippet helt konsekvent. I bd. II står det bl.a.: «starker» i stedet for stärker, «Gruzse» i stedet for Grüzse (s. 49, brev 664); «ungefahr» i stedet for ungefähr, «Gruzse» i stedet for Grüzse (s. 50, brev 665); «ausgewahlten» i stedet for ausgewählten (s. 55, brev 673); «Nervensch(w)achen» i stedet for Nervensch(w)ächen (s. 60, brev 677); «Wunschen» i stedet for Wünschen og endelig «ware schon» i stedet for wäre schön (s. 84, brev 701).